Det nytter!

Jeg sitter i min stue og jobber. Og kommer innom bloggen en tur. Og ser bort på bokhylla som bærer preg av at eieren har jobbet flere år i en bokhandel. Den er fylt av veldig mye, men en egen hylle er holdt av til bøker av typen "det nytter", "å gjøre en forskjell", "Africa", "Kongo", "Litvinenko", "Green gone wrong" osv. Akkurat nå finner jeg trøst i å se bort på disse titlene. Noen ganger føles det ikke som om det nytter i det hele tatt. Heller kan det fra tid til annen føles totalt nytteløst. Da er det godt å kunne lese, se og oppleve det motsatte.

Til oss alle

Jeg mangler egne ord for å beskrive det utenkelige. Derfor poster jeg dette diktet skrevet lenge før min tid. Desverre mer aktuelt enn noen gang.


Kringsatt av fiender, gå inn i din tid!
Under en blodig storm - vi dig til strid!

Kanskje spør du i angst, udekket, åpen:
hvad kan jeg kjempe med, hvad er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd:
troen på livet vårt, menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk - og berik med drøm-
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner -
skap dem, med skånet livs dristige hjerner!

Edelt er mennesket, jorden er rik!
Finnes her nød og sult skyldes det svik.

Knus det! I livets navn skal urett falle.
Solskinn, brød og ånd eies av alle.

Da synker våpnene maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd skaper vi fred.

Den som med høire arm bærer en byrde,
dyr og umistelig, kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt fra bror til bror:
vi vil være gode mot menneskenes jord.

Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen:
som om vi bar et barn varsomt på armen!

Av Nordahl Grieg, 1936

Human rights/Human wrongs

Personlig synes jeg alle og enhver burde ta turen til dok.filmfestivalen med samme navn. Nå er den over i denne omgang, så det får bli neste år. Eller enda bedre, engasjere seg nå med en gang gjennom å se filmene, lese om sakene, utvide horisontene og se at livet ikke er svart/hvitt. Mitt krav til allmennheten er at de i det minste VET hva som foregår, og så får man ta stilling til om man gidder å bry seg eller ikke. Men jeg har en tro på at flere ville brydd seg på ordentlig dersom de visste. Jeg forlot Parkteateret med en forferdelig følelse i kroppen og en klump i magen etter å ha sett en dok.film om FARC geriljan/regjeringsstyrkenes ødeleggelse av hele samfunn i Colombia. Gjennomføringen av loven som skulle føre til forsoning fører til hånliggjøring og harme. Det er for mye faenskap til at man kan la være å bry seg. Og hva ligger bak? Hva ligger bak samtlige filmer jeg har sett denne helgen? Kapital. Koste hva det koste vil, pengene skal inn. Krefttilfeller i Alberta-regionen i Canada, lokales liv i Colombia og Kongo.
Disse tingene engasjerer meg grenseløst, og jeg merker at jeg har valgt riktig "karrierevei", nok en gang.

Så, over til de mer nære og hjemlige ting; hvordan har det gått med nyttårsforsettene, sånn en måned etter?
Jeg kan gledelig klappe meg selv på skulderen og si fliiink! Jeg har i gjennomsnitt befunnet meg på Moov 3 ganger i uka; spinning, egentrening, bosu. Og jeg LIKER det! Fantastisk, står faktisk opp kl 9 de lørdagene jeg kan for å gå på spinning 2. Det er så deilig og fredelig på morningene, og så kan man slappe av i Oasen med en avis etterpå. Herlig!
Spa har det ikke blitt noe av enda, men det kommer snart, ettersom jeg fant ut at min venn og nesten-nabo Kristin har tatt massasjekurs og sagt seg villig til å friske opp kunnskapene sine på meg. Like;)
Det med 5 minutter før en avtale har i steden resultert i 5 min etter at jeg skulle ha vært der. Dette er selvsagt relativt, og er det noe jobbrelatert sørger jeg alltid på mirakuløst vis å være på plass i god tid. I de andre tilfellene har jeg oppdaget at selvom jeg tror jeg har dårlig tid og skyndter meg av gårde, blir jeg fortsatt stående å vente på vedkommende jeg skal møte. Dersom hele min bekjentskapskrets lider av kronisk forsentkomming, er jo hele problemet løst! Litt sånn afrikatid, snart betyr i morgen og i morgen betyr om en uke. Nå betyr senerere. Kanskje litt slitsomt i lengden, men jeg tror vi kunne trenge litt mer hakuna matata i vår daglige tilværelse.
Sånn. Nå skal jeg gå og sove og bli klar for en ny uke.

Nytt nyttårsforsett

Slutte å ha "utsette" som mellomnavn. Er det mulig å en gang for alle få slutt på å utsette ting, eller er det en medfødt dårlig egenskap? Nei, jeg heller mot dårlig vane og skal herved gå til bekjempelse av den snikende stemmen som sier "etter at det programmet er ferdig på TV", eller "hei, oppvaska kan IKKE vente lenger, den må tas nå". Sistnevnte er jo i og for seg en god bieffekt av det å være en utsetter, men tror ikke det veier opp for baksiden ved å utsette. Nå skal det til livs!

Flunka nytt, friskt år

Og jeg må jo ærlig innrømme at selv om det er fantastisk med ekte norsk vinterlandskap, så gleder jeg meg til våren, gode dufter og nyutsprungne blader og løv.
Men aller først skal vinteren nytes. Jeg ønsker meg et par langrennski så jeg kan benytte meg av flotte skiløyper i området. Og så ser jeg fram til et par ganger i bakken med brettet også før våren kommer. Nei, vinter er fint!

Vi har kommet oss godt til rette i Elvebyen, og ting går sin vante gang. Sånn ca. I høst startet jeg prosjekt Mia lære seg fransk, som gikk sånn passe. Med flybilletter til Paris i lomma så har jeg en motivasjon til å forsøke å opprettholde kunnskap og lære mer på egenhånd også.

Julen var utrolig koselig, med nær og kjær familie som jeg ikke ser så ofte lenger. Dog synes jeg tre dager er litt i minste laget og ønsker meg en lenger jul til neste år.

Her følger noen bilder fra leiligheten vår.







Jeg signerer i løpet av uka en kontrakt hos FIAN på 4 måneder 50% hvor jeg skal utarbeide en rapport om norsk bistand til landbruk. Overordnet mål: Sørge for mer midler og at midlene blir brukt riktig i forhold til matsikkerhet i utviklingsland. Jeg synes dette er veldig spennende og gleder meg til å komme ordentlig i gang med arbeidet.
Jeg blir fortsatt å se i bokhandelen, noe som er litt fint og litt dumt. På tide å komme seg videre, men det er nå ikke det verste stedet å mellomlande på.
Jeg koser meg om dagen med boken Da Nietzche gråt, som handler om Freud, Breuer og Nietzche som på slutten av 1800 tallet prøver å finne ut av hva hysteri egentlig er, og om depresjon kan behandles. Nietzche kommer til Breuer gjennom en bekymret venn. I et forsøk til å komme gjennom til filosofen Nietzche, forsøker Breuer seg på å leke pasient og få tankebehandlig av Nietzche. Problemet er bare at dette etterhvert går så langt at Breuer føler seg oppriktig deprimert over at han har nådd toppen og at det bare går nedover derfra, at han til slutt blir pasienten. Det høres kanskje sært ut, men jeg synes det er veldig fascinerende å lese om. Boken er skrevet av en amerikansk psykiater. Good read!
Ellers har jeg lest bok 1 av forfatteren bak den fantastiske En dag som jeg har omtalt tidligere. Den første boka heter Starters for ten og er absolutt underholdende og en bok man kjenner seg igjen i, men jeg holder en knapp på En dag.

Gleder meg til å gå i gang med Prosten og hans forunderlige tjener av Arto Pasoliina. Hører mye bra om bøkene hans, men må skamfullt innrømme at jeg ikke har lest noe av han før. Er for mange bøker i denne verden.

Nyttårsforsett (selv om jeg egentlig ikke tror på dem): Trene 3 dager i uka og ta bedre vare på meg selv. Kanskje unne meg litt spa i ny og ne. O lykke!


Nå er det søndagskveld med litt filmkos og te før en ny uke starter igjen.
Hurra for et nytt år!!

Fra høst til Vinter

Nå er endelig vinteren her. I alle fall her i Drammen, med snø og alt! Jeg er egentlig veldig glad for vinter og gleder meg nå veldig til jul, spesielt førjulstiden. Skal bli mye kos i heimen da!
Jeg har startet en linje hvor jeg tester nye ting. Jeg har startet franskkurs ved det Franske kultursenter i Oslo, og jeg har prøvd hvordan det er å slå hull i hodet. Det var fryktelig vondt, men jeg er overrasket over hvor lite dramatisk det var å fikse det. Litt bedøvelse, noen sting og så vips! Sydd sammen! Heldigvis slapp jeg unna hjernerystelse, for det hadde vært litt kjipt. Sykepleiervenn Karen skal fjerne stingene for meg, og det ser jeg fram til for nå klør det fryktelig.
I venten på en relevant, betalt jobb, jobber jeg nå som frivillig i FIAN (Food First Information and Action Network), en (i Norge) liten menneskerettighetsorganisasjon som jobber spesielt med retten til mat. Dette er arbeid jeg verdsetter som fantastisk viktig, og det er en gledesrus å oppdage at det arbeidet vi gjør faktisk fører fram og gjør at mennesker får retten til rent vann og mat oppfylt. Retten til liv, rettere sagt. Så betalt eller ikke betalt - viktig arbeid!
Riktignok må jeg virkelig starte jakten på et nytt arbeid ettersom stillingen min i Ark minker betraktelig fra nyåret... Huff.

Mondo Bongo

Knut Nærum : Karl I. Hagen er omtrent like samlende som en snøfreser.
Tja, poenget tatt.

Gourmeten

Jeg har kommet godt igang med en bok jeg har gledet meg til å lese leeenge. Det er ingen ringere enn forfatteren av Pinnsvinets Eleganse som har fått sin første bok oversatt til norsk også. Pinnsvinets Eleganse er besnærende, det er vanskelig å beskrive den, men det er en aldeles fantastisk bok. En bok om kjærligheten til poesi, imponerende språk og passe arrogant. Gourmeten er vanskelig å beskrive den også. Det høres veldig snevert og sært ut og skrive om en manns siste 48 timer, og en hel bok om tankene til denne mannen som prøver å gjenskape følelsen av en rett han smakte for mange år siden. Men samtidig handler boka om mye mer enn dette, det ligger mer bak. Jeg ble veldig fascinert av et kapittel, og vil gjengi et lite utdrag her, fra tankene til en uteligger som tigger i nærheten av den døende mannens hus.

Hjørnet av rue de Grenelle og rue du Bac

Vi er to alen av samme stykke du og jeg.
Det er to typer folk som går forbi her. Først og fremst de vanlige,selv om det er nyanser der også. Dem møte jeg aldri blikket til, eller bare stjålent, når de gir meg mynten. Av og til smiler de svakt , men alltid litt brydd, før de stikker videre i full fart. Eller så stanser de ikke og går forbi så fort de kan, plaget av dårlig samvittighet i nøyaktig hundre meter - femti meter på forhånd, når de får øye på meg på avstand og skynder seg å skru huet til motsatt side, helt til de er femti meter forbi frillefransen og huet får tilbake sin normale bevegelighet - så glemmer de meg, puster fritt og stikket av medlidenhet og skam de kjente i hjertet, blir gradvis svakere. Jeg vet nok hva de folka sier når de kommer hjem om kvelden, hvis de i det hele tatt tenker på det lenger, et eller annet sted i sitt ubevisste: "Det er forferdelig, det blir flere og flere av dem, det skjærer meg i hjertet, jeg gir, selvfølgelig, men etter den andre slutter jeg med det. Jeg vet at det blir litt vilkårlig, det er fælt, men man kan jo ikke gi hele tiden, når jeg tenker på hvor mye skatt man betaler, det burde ikke være vi som gir, det er Staten som svikter, det er Staten som ikke gjør sitt, heldigvis har vi venstreregjering, ellers ville det vært enda verre. Hva er det til middag, pasta, eller?"
Jeg gir blanke faen i de folka der. Og det er pent sagt. Jeg driter tynt i dem, disse jævla besteborgerne som leker sosialister, som vil ha i pose og sekk, sesongabonnement på Chatelet-teatret og slutt på all fattigdom, drikke te på Mariage og likhet for alle, ferie i Toscana og fortauene feid rene for alt som kan vekke skyldfølelse, betale rengjøringshjelpen svart og at du skal høre på de altruistiske menneskerettighetstiradene deres. Staten. Staten!De er analfabeter som elsker kongen og bare beskylder de korrupte ministrene for alt vondt de lider; de er Gudfaren som sier til sine håndlangere: "Jeg liker ikke oppsynet på den mannen", og ikke vil vite at han med slik halvkvedet vise har beordret hans henrettelse; de er den mishandlede sønnen eller datteren som skjeller ut representanten fra barnevernet som utber seg en forklaring av de dårlige foreldrene! Staten! Staten har bred rygg når det gjelder å anklage noen , selv om denne noen ikke er andre enn deg selv!
Og så er det den andre typen. Bøllene, de virkelige drittsekkene, de som ikke skynder seg forbi, som ikke vender blikket bort, som ser rett på deg med iskalde øyne uten medlidenhet, verst for deg, gammer`n, du får heller krepere hvis du ikke fikser livet ditt, ingen medfølelse med pakket,med pøbelen som driver dank i de undermåls pappeskene sine, ingen nåde, det er vinn eller forsvinn, og hvis du tror at jeg skammer meg over pengene mine, tar du feil.
I ti år, dag etter dag, kom han ut fra palasset sitt og gikk målbevisst forbi meg med selvtilfredse rikingskritt, og møtte bønnen min med et rolig blikk fullt av forakt.
Hadde jeg vært ham, ville jeg gjort det samme. Folk må ikke tro at alle uteliggere er sosialister, og at man blir revolusjonær av å være fattig. Og siden jeg har hørt at han skal dø, sier jeg: "Sett i gang og dø, kamerat, dø av alle pengene du ikke har gitt meg, av alle rikingmåltidene dine, dø av ditt liv som maktmenneske, men jeg kommer ikke til å juble for det. Vi er to av samme alen du og jeg".

Sommeren 2010

Sommeren har kommet og straks gått sin vei uten egentlig å gjøre så mye ut av seg. I alle fall ikke for min del. Likevel har jeg nytt hvert sekund av den. Våren og sommeren er den desidert beste tiden på året, rett og slett fordi den gjør meg mer lykkelig enn ellers (den gjør forøvrig huden min lykkelig også, vinteren setter bokstavelig talt spor i form av tørre flekker).



Denne sommeren har vært historisk i Mias liv i form av at dette er den første sommeren jeg ikke flykter hjem til Halden for å jobbe der. I sommer har jeg startet første fase av voksenlivet; jeg har flyttet inn i egen leilighet med samboer, og startet et liv i Drammen. Jeg har jobbet masse masse, drukket kaffe og spist is. Jeg fikk til og med en måned midt i Oslogryta, og det var fantastisk. Gress, park, teppe og bok. Og gode venner som er det beste i verden. Jeg har (forhåpentligvis) fått navnet mitt i en rapport, hatt min første erfaring med det arbeidslivet jeg ønsker å være en del av i framtiden. Jeg har vært på min første trasketur på Hardangervidda. Ja, denne sommeren har vært en sommer for begynnelser. Sånn sett en minnerik tid!

En dag

Du møtte sjelefrenden din som 20 åring, dere møtes jevnlig de neste 20 år uten å vite hva dere betyr for hverandre, eventuelt nekter å innse det. Så en dag går det opp for dere. Så starter livet, men hvor mye er igjen?
Jeg likte å lese boka, og jeg merker at den har gjort inntrykk på meg. Rett som det er dukker Dex og Em opp i tankene mine, og så blir jeg så glad når søte kunder sier det samme. Boka var en deilig avveksling fra virkelighetsnære, sosiopolitiske romaner, som jeg jo elsker å lese. Etter EN dag var jeg klar for en ny bok: Little Bee.
Little Bee dukker opp på døra til Sarah i England etter flukt fra Nigeria og to års opphold på et interneringssenter. Vakker roman om medmenneskelighet og oljeutvinningens faktiske betydning for landsbybeoere som tilfeldigvis holder til der oljen skal utvinnes, med en uforutsett slutt.

Bøker

Jeg er for tiden en smule frustrert, provosert, og sint. For å si det mildt. Men nok om det. Har hørt at det å lese bøker demper stressnivået til et gjennomsnittsmenneske med sånn ca 37%. Og det er jo ganske mye. Derfor er det å lese bøker nærmest nødvendig, i tillegg til at det er veldig koselig. Er jo så mange fine historier som folk finner på, evt opplever og forteller videre til de som vil lese.
Jeg har etterhvert fått meg noen favorittbøker. Og bøker som jeg synes er gode uten at de er favoritter. De beste bøkene jeg har lest hittil i livet må være

1 balansekunst
2 drømmehjerte
3 mengele zoo
4 shantaram
5 pinnsvinets eleganse

Dette er perler, som jeg anbefaler på det sterkeste.

I tillegg kommer en bok jeg nylig leste; morgen i Jenin. Sterk bok om en sterk historie som alle burde kjenne til.

Jeg har per nå en bok liggende på nattbordet som jeg gleder meg til å ta fatt på. Boka heter tjue år, to mennesker, en dag. Jeg ser for meg at det er akkurat slik lektyre jeg trenger nå. Kjærlighet og livets forunderligheter. Hvem man var, hvem man er og hvem man kunne ha blitt. Interessante spørsmål som jeg ofte har lurt på selv.

Hva jeg synes og tenker en uke etter hjemreise fra Vestbredden

Èn uke etter hjemkomst har jeg fortsatt ikke orket å se på bildene fra turen. Etter å ha kommet inn døra, satt fra meg bagasjen, spist og slappet av, brast jeg sammen i ukontrollert gråt. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så mine reaksjoner kom definitivt etter at jeg hadde forlatt Vestbredden. Jeg får dårlig samvittighet for at jeg synes det er vanskelig å takle. Jeg reiste jo bare hjem, og fortsetter hverdagen her. Om enn noe forandret, så dog. Da jeg gikk gjennom kontrollposten mellom Bethlehem og Jerusalem klokken 5 den torsdagsmorgenen, forbi alle mennene som sto som dyr i bur for å komme seg gjennom posten og på jobb, hatet jeg at jeg er hvit og kommer fra Norge. At jeg gikk gjennom, bare for å se. Men samtidig, har jeg resonnert meg fram til i ettertid, er det noe av det viktigste jeg kunne gjort, for så å fortelle om det etterpå. Jeg sliter med å finne ord til å beskrive turen når folk spør meg hvordan det var. Jeg får en følelse av tomhet inni meg, et slags hulrom. Det er liksom ingen ord som dekker. Forferdelig holder ikke, selv om det sier alt.
Det er to ting som sitter dypt i meg og som er det som kommer opp i hodet mitt når jeg tenker på reisen til Vestbredden. Det er den tidlige morgenen ved kontrollposten og besøket hos TIPH og rundturen i Hebron. Noen steder var gatene helt døde og de eneste jeg så var militære israelere og noen unge gutter som ville selge oss sine Palestina-armbånd. Den største frustrasjonen ved det hele er at ingen kan gjøre noe. Man kan se, observere, rapportere. Og det er alt. Jeg finner situasjonen vanskelig, og jeg har vært der en uke. Har ikke sett alt, men litt. Tenker da på menneskene som er der som observatører, og frustrasjonen de må føle.
Jeg reiste til Vestbredden vel vitende om at dette ville bli tøft. I ettertid var det verre enn jeg kunne ha forestilt meg på forhånd. En av tingene jeg så fram til var å forsøke å få et innblikk i hva menneskene som lever i konflikten tenker om egen situasjon. Spesielt ville jeg høre hva den gjengse israeler tenker, for å prøve å forstå hvordan de legitimiserer situasjonen for seg selv. Besøket til den jødiske bosetteren var det nærmeste jeg kom. Jeg fikk et innblikk i hvordan han tenkte. Men besøket skremte meg, spesielt med tanke på ytringene fra hans venner som også var tilstede. I mitt stille sinn lette jeg etter håpet, når slike ytringer kommer fra tilsynelatende oppegående mennesker med høy utdannelse. Som en av studente sa, så er ikke høyt kunnskapsnivå og intelligens nødvendigvis sammenfallende. Det får være en trøst.
Jeg har ikke sett mye, men jeg har sett litt. Jeg har bodd i Uganda en periode. Det var vanskelig, men på en annen måte. Det jeg så på Vestbredden var så uvirkelig. Å være vitne til et helt landområde som fengsel i sikkerhetens navn. Og en hel verden som ser på. Det er for meg totalt utforståelig. At muren er der, at det er kontrollposter, vakttårn og soldater i gatene er i seg selv ille, men èn ting. Behandlingen palestinerne får som følge av det er en annen. Straffen så mange må tåle for noen enkeltpersoners handlinger. Etter hva jeg har hørt fra eks-soldater, palestinere og andre, etter hva jeg har sett og lest, så er den umenneskelige behandlingen det værste. Soldatenes opptreden stammer fra et sted. Frykt og hat. Hvordan er det mulig å rettferdiggjøre noe slikt i sikkerhetens navn og der påminnelsen om jøders lidelser gjennom tidene aldri er langt unna? Det handler om religion, tilhørighet, stormaktspolitikk og interesser. Men først og fremst så handler det om mennesker. Om menneskeverd – verdien av mennesker. Den viktigste verdien vi har i livet, er verdien av å være fri.

Mitt hjerte gråter

Har vært hjemme noen timer nå. Ga opp ideen om å reise en tur til byen for å møte en venninne, jeg er rett og slett utslitt. Tårene triller nedover kinnene når jeg bare tenker tilbake. Det som dukker opp først er kontrollposten mellom Jerusalem og Betlehem torsdag morgen kl 05. Alle menneskene som står i kø fra kl 02 på natta for å komme seg på jobb, står sammentrykt som dyr i byr i køsystemet for å komme seg gjennom checkpointen. Merker at reaksjonene kommer nå, etter at jeg har kommet hjem. Vet ikke hva jeg skal si, hva jeg skal skrive. Vet at det foregår et apartheidsystem, systematisk segregering og dehumanisering av palestinere fra Israelsk side. Sykt, sykt, sykt.

Mot Betlehem

Klokka er to på natten og jeg har enda ikke fått lagt meg, til tross for at det er opp tidlig i morgen, gjøre meg klar og pakke ferdig kofferten. Søkte opp bilder av Betlehem, og alt jeg fant var dette kartet og damen med byen i bakgrunnen. Var maange andre bilder også, men alt var religiøse jesusting. Føler meg litt ubekvem ved tanken på at jeg skal ned til all den religiøse historien, og hellige plasser for så mange mennesker og det eneste jeg føler er en viss smak av avsky. Kan godt hende dette endrer seg etter at jeg har vært der og følt på atmosfæren og alt det der.

Da sjokket hadde lagt seg over å forstå at jeg ikke skal bo i Israel, men i Palestina og på Vestbredden, og etter alt kjør med å forsikre meg om at passet mitt med stempler og visum fra herogder ikke vil forvolde problemer på flyplassen (inshallah) og forsikring og trivielle tanker om hva som skal pakkes ned i kofferten, har det begynt å gå opp for meg at jeg skal ned til et område som er så konfliktfylt at jeg blir uvel av å tenke på det. Alle sjebnene som befinner seg der. Alt hatet, håpløsheten og tapet. Jeg er spent på møtet med mennesker fra begge sider av konflikten, og ser fram i mot å snakke med folk og prøve å forstå hvordan de tenker og opplever sin egen livssituasjon. Spesielt interessant vil det bli å prøve å forstå den gjengse israelsers ståsted. Prøve å sette meg inn i tankesettet og hvorfor ting er som det er. En ting er historien, det politiske liv og makt og land og alt det der. Men hva er det som driver folket? Jeg har en stygg følelse av at hatet boktstavelig talt går gjennom morsmelka, men er det mulig å endre på dette? Kan det sivile samfunn bygge seg opp til e`n sterk stemme som taler for en tostatsløsning i fred og fordragelighet, eller er det hele en eneste stor illusjon og stormaktspolitikk, interesser umulig å rokke ved? Føler meg overveldet og maktesløs ved det hele. Har lest og studert konflikten, men det er så mye og så mange sider at jeg ikke vet om jeg blir klok på det. Er det i det hele tatt mulig å bli klok på dette?? At verdenssamfunnet ser på forbrytelser mot menneskeligheten og folkeretten, murer som bygges, land som overtas, terror og krigføring.

Nei, skal prøve å sove litt nå og komme meg opp og pakke ferdig og se til at jeg får med meg alt. Liker å bo på Vindern med flybussen i umiddelbar nærhet!

NEW YORK

Fortjener et eget, ordentlig innlegg. Jeg elsker byen, parken, folka, hele atmosfæren. Og en helt egen opplevelse når man bor hos noen som bor der, og ikke på hotell. Loving it.

Brooklyn, Spanish Harlem, Central Park, midtown. Love it. Meatpacking district... not so much. Kremt.

Underground konserter, Piano`s. Ja takk.

Var en som bestemte seg for å hoppe ut av Empire State da jeg befant meg 150 m unna, heldigvis inne i en butikk. Trodde det var en av disse crazy risikosportfolka som hoppet med strikk eller fallskjerm eller noe. Men nei, denne personen klatret over sikkerhetsgjerdet og hoppet uten noenting. Trist.

Været var med oss, så forlot det oss, spilte oss et par puss for så å dukke opp igjen å gjøre tilværelsen tilnærmet perfekt.

Idioter

Det var en glad Mia som åpnet postkassa si for et par uker siden og fant et par billetter til Kent i Spektrum, sendt fra Trondheim til 50% avslag i pris. Det likær vi, som vi sier i Hældn. Lene og jeg tok turen. Starten var seig, men du og du hvor det kom seg. Midt i nytelsen var det et par apekatter som fant det for godt å begynne å sloss akkurat der vi sto. Med hjertet i halsen snirklet jeg meg rundt for å unngå å få en rett høyre fra en av de. Det gikk heldigvis fint, og konserten ble nytt til det fulle. Fantastiske Kent. Tittel på innlegget er, etter min mening en av de beste låtene de har gjort någonsin. Jag gillar den!

Et par dager etter konsertopplevelsen gikk turen til Gardermoen en tidlig fredag morgen. Trøtte i trynet satt Silje og jeg oss på flyet mot Helsinki og deretter New York. Om opplevelsen skal kuttes ned til ett ord: FANTASTISK. Fantastisk godt å se kjæresten igjen, fantastisk by, fantastiske folk og fantastisk vær (når det fant det for godt). Oh, og Gemini Diner har tidenes beste kaffe. Den slår alt. Godt at den lå 10 m på utsiden av døren. Åååååh jeg savner New York. Murray Hill anytime.

Meen, det var hyggelig å komme tilbake på jobb også, og bli kastet rett uti konferanseplanlegging som nærmer seg med stormskritt. Blir spennende. Stort sett alt jeg gjør, gjør jeg for første gang. Lever og lærer. Fantastisk.

Om noen knappe uker går turen videre på studietur til Israel. Etter konferering med ambassaden og min israelske venn Shai, fant jeg ut at jeg ikke gidder å skaffe nytt pass likevel. Har blitt rådet til å ha et rent pass for å slippe pes på flyplassen, men velger å stole på mine kilder og sparer penger. Yay. Liker. En del av kontoen ble igjen i New York og ville ikke være med hjem, så like greit.

I mellomtiden savner jeg New York litt til.

Er så glad for at jeg takket ja til den middagen.

Idag har vi arrangert seminar om situasjonen for tamiler på Sri Lanka ett år etter at alt var slutt for mange. Etter seminaret skulle endel fra UF og de som hadde sittet i panelet++ ut og spise. Jeg ble invitert med og takket først nei. Angret. Og takket ja da nestemann spurte om jeg skulle være med. Er veldig glad for det. Møtte og snakket med interessante mennesker og fikk utvidet horisonten min enda et hakk. Indisk var det også, nam. For en fantastisk siste dag og være 24 på.
I morgen er jeg ikke 24 lenger, da er jeg 25. Voksen, har jeg en stygg følelse av, men tror kanskje ikke det kommer til å skje likevel.

Jeg har benyttet kvalitetssovetiden den siste timen på å se på Afrikabilder, som jeg kaller de. Bilder som ble tatt for over ett år siden, som har blitt litt gjemt og glemt og som jeg blir like glad hver gang jeg ser på, og oppdager at det til og med var noen jeg ikke hadde sett fra før. Savner Uganda, og har bestemt meg for å reise tilbake, er bare ikke helt sikker på når. Det jeg derimot er sikker på, er at jeg gjorde en sabla god beslutning den dagen jeg bestemte meg for å bruke livet på å redde verden. Med fare for å høres ut som en naiv idealist så er det akkurat det jeg skal. Selvsagt skal livet også nytes og brukes på meg selv, men der andre kjører rotterace i kamp om mest mulig på bank, har jeg valgt annerledes, og er stolt av det.

Gert redder også verden, på sin egen måte. Ved å leve med indianerstammer i Amazonas og i Mexico for deretter å ta historiene og skildringene hjem til Norge og skrive bøker av det. Mengele Zoo er en slik en. Kritisk samfunnsrøst som vet hva han snakker om og tør å si det. Det liker vi. Sikret meg en kopi av Fortellernes marked, der vi følger Prost Gotvin på nye ferder og oppdagelser. Gleder meg til å gå i gang med den. Utover å skrive fantastisk gode bøker, er han Gert også en veldig trivelig person. Jeg må si jeg liker`n.

Søndag

The ugly truth har vi sett i Holmenveien i dag, og den anbefales på det sterkeste som hjernedød underholdning en søndag kveld, med deilig, romantisk kribling i magen, me like. Trenger det etter å ha tilbrakt helgen med å sette meg inn i krigens regler. Om 200 år ser menneskeheten tilbake (om det er noe igjen av den) og lurer på hva pokker vi drev med back in the days. Human brutalitet liksom. Usj, jeg blirkvalm av det.


Anyhow, tida flyr og nå står en ny uke for døren igjen. Denne uka skal jeg sette meg enda mer inn i Utviklingsfondet, skrive ferdig ressurssidene jeg hjelper til på... jobbe litt i Ark Magasinet sammen med..oh, Gert Nygårdshaug!!!! Yay, det hadde jeg nesten glemt, men det kommer til å bli veeeeeldig spennende. Merker jeg får sommerfugler i magen.. hm, skal passe på å stille et par spørsmål om bøkene hans selvom jeg pinlig nok bare har lest to av de.

Livet i Holmenveien

Idag gikk jeg til kiosken under, veldig praktisk i og for seg, for å kjøpe snop, rettere sagt salt lakris, og sette meg godt til rette med Kung Fu Panda. Var nær ved å få hakeslepp da ekspeditøren som for andledningen var kledd i joggebukser, befalte 40, 50 for en liten håndfull med godis. Bedre ble det ikke da jeg skulle kose meg med godis og film, og nesten alt godtet var steinhardt og filmen virket ikke. Yay. Ble litt nett-tv isteden. Hmf.

Jeg har jobbet i Utviklingsfondet nesten tre uker, og koser meg veldig der. Arbeidsoppgavene er varierte, men det beste hittils har vært å gå på møte i ForUMs matgruppe. Skikkelig stas og sånt vil jeg fortsette med!
Ellers driver jeg og studerer menneskerettigheter i krig, krise og katastrofe. Det er veldig interessant, men jeg må si det er bissart å lese om krigens regler. Her har man altså sittet ned og bestemt at man får gjøre sånn og sånn, men ikke sånn og sånn. Jo, og så skal det være så humant som mulig. Brutalt, men humant liksom.
Igår var det ake/sosialiseringsdag med jobben i Asker. Var snøete, friskt, kaldt og godt og grillet pølse i lompe har aldri smakt så godt før.