Mitt hjerte gråter

Har vært hjemme noen timer nå. Ga opp ideen om å reise en tur til byen for å møte en venninne, jeg er rett og slett utslitt. Tårene triller nedover kinnene når jeg bare tenker tilbake. Det som dukker opp først er kontrollposten mellom Jerusalem og Betlehem torsdag morgen kl 05. Alle menneskene som står i kø fra kl 02 på natta for å komme seg på jobb, står sammentrykt som dyr i byr i køsystemet for å komme seg gjennom checkpointen. Merker at reaksjonene kommer nå, etter at jeg har kommet hjem. Vet ikke hva jeg skal si, hva jeg skal skrive. Vet at det foregår et apartheidsystem, systematisk segregering og dehumanisering av palestinere fra Israelsk side. Sykt, sykt, sykt.

Mot Betlehem

Klokka er to på natten og jeg har enda ikke fått lagt meg, til tross for at det er opp tidlig i morgen, gjøre meg klar og pakke ferdig kofferten. Søkte opp bilder av Betlehem, og alt jeg fant var dette kartet og damen med byen i bakgrunnen. Var maange andre bilder også, men alt var religiøse jesusting. Føler meg litt ubekvem ved tanken på at jeg skal ned til all den religiøse historien, og hellige plasser for så mange mennesker og det eneste jeg føler er en viss smak av avsky. Kan godt hende dette endrer seg etter at jeg har vært der og følt på atmosfæren og alt det der.

Da sjokket hadde lagt seg over å forstå at jeg ikke skal bo i Israel, men i Palestina og på Vestbredden, og etter alt kjør med å forsikre meg om at passet mitt med stempler og visum fra herogder ikke vil forvolde problemer på flyplassen (inshallah) og forsikring og trivielle tanker om hva som skal pakkes ned i kofferten, har det begynt å gå opp for meg at jeg skal ned til et område som er så konfliktfylt at jeg blir uvel av å tenke på det. Alle sjebnene som befinner seg der. Alt hatet, håpløsheten og tapet. Jeg er spent på møtet med mennesker fra begge sider av konflikten, og ser fram i mot å snakke med folk og prøve å forstå hvordan de tenker og opplever sin egen livssituasjon. Spesielt interessant vil det bli å prøve å forstå den gjengse israelsers ståsted. Prøve å sette meg inn i tankesettet og hvorfor ting er som det er. En ting er historien, det politiske liv og makt og land og alt det der. Men hva er det som driver folket? Jeg har en stygg følelse av at hatet boktstavelig talt går gjennom morsmelka, men er det mulig å endre på dette? Kan det sivile samfunn bygge seg opp til e`n sterk stemme som taler for en tostatsløsning i fred og fordragelighet, eller er det hele en eneste stor illusjon og stormaktspolitikk, interesser umulig å rokke ved? Føler meg overveldet og maktesløs ved det hele. Har lest og studert konflikten, men det er så mye og så mange sider at jeg ikke vet om jeg blir klok på det. Er det i det hele tatt mulig å bli klok på dette?? At verdenssamfunnet ser på forbrytelser mot menneskeligheten og folkeretten, murer som bygges, land som overtas, terror og krigføring.

Nei, skal prøve å sove litt nå og komme meg opp og pakke ferdig og se til at jeg får med meg alt. Liker å bo på Vindern med flybussen i umiddelbar nærhet!

NEW YORK

Fortjener et eget, ordentlig innlegg. Jeg elsker byen, parken, folka, hele atmosfæren. Og en helt egen opplevelse når man bor hos noen som bor der, og ikke på hotell. Loving it.

Brooklyn, Spanish Harlem, Central Park, midtown. Love it. Meatpacking district... not so much. Kremt.

Underground konserter, Piano`s. Ja takk.

Var en som bestemte seg for å hoppe ut av Empire State da jeg befant meg 150 m unna, heldigvis inne i en butikk. Trodde det var en av disse crazy risikosportfolka som hoppet med strikk eller fallskjerm eller noe. Men nei, denne personen klatret over sikkerhetsgjerdet og hoppet uten noenting. Trist.

Været var med oss, så forlot det oss, spilte oss et par puss for så å dukke opp igjen å gjøre tilværelsen tilnærmet perfekt.

Idioter

Det var en glad Mia som åpnet postkassa si for et par uker siden og fant et par billetter til Kent i Spektrum, sendt fra Trondheim til 50% avslag i pris. Det likær vi, som vi sier i Hældn. Lene og jeg tok turen. Starten var seig, men du og du hvor det kom seg. Midt i nytelsen var det et par apekatter som fant det for godt å begynne å sloss akkurat der vi sto. Med hjertet i halsen snirklet jeg meg rundt for å unngå å få en rett høyre fra en av de. Det gikk heldigvis fint, og konserten ble nytt til det fulle. Fantastiske Kent. Tittel på innlegget er, etter min mening en av de beste låtene de har gjort någonsin. Jag gillar den!

Et par dager etter konsertopplevelsen gikk turen til Gardermoen en tidlig fredag morgen. Trøtte i trynet satt Silje og jeg oss på flyet mot Helsinki og deretter New York. Om opplevelsen skal kuttes ned til ett ord: FANTASTISK. Fantastisk godt å se kjæresten igjen, fantastisk by, fantastiske folk og fantastisk vær (når det fant det for godt). Oh, og Gemini Diner har tidenes beste kaffe. Den slår alt. Godt at den lå 10 m på utsiden av døren. Åååååh jeg savner New York. Murray Hill anytime.

Meen, det var hyggelig å komme tilbake på jobb også, og bli kastet rett uti konferanseplanlegging som nærmer seg med stormskritt. Blir spennende. Stort sett alt jeg gjør, gjør jeg for første gang. Lever og lærer. Fantastisk.

Om noen knappe uker går turen videre på studietur til Israel. Etter konferering med ambassaden og min israelske venn Shai, fant jeg ut at jeg ikke gidder å skaffe nytt pass likevel. Har blitt rådet til å ha et rent pass for å slippe pes på flyplassen, men velger å stole på mine kilder og sparer penger. Yay. Liker. En del av kontoen ble igjen i New York og ville ikke være med hjem, så like greit.

I mellomtiden savner jeg New York litt til.

Er så glad for at jeg takket ja til den middagen.

Idag har vi arrangert seminar om situasjonen for tamiler på Sri Lanka ett år etter at alt var slutt for mange. Etter seminaret skulle endel fra UF og de som hadde sittet i panelet++ ut og spise. Jeg ble invitert med og takket først nei. Angret. Og takket ja da nestemann spurte om jeg skulle være med. Er veldig glad for det. Møtte og snakket med interessante mennesker og fikk utvidet horisonten min enda et hakk. Indisk var det også, nam. For en fantastisk siste dag og være 24 på.
I morgen er jeg ikke 24 lenger, da er jeg 25. Voksen, har jeg en stygg følelse av, men tror kanskje ikke det kommer til å skje likevel.

Jeg har benyttet kvalitetssovetiden den siste timen på å se på Afrikabilder, som jeg kaller de. Bilder som ble tatt for over ett år siden, som har blitt litt gjemt og glemt og som jeg blir like glad hver gang jeg ser på, og oppdager at det til og med var noen jeg ikke hadde sett fra før. Savner Uganda, og har bestemt meg for å reise tilbake, er bare ikke helt sikker på når. Det jeg derimot er sikker på, er at jeg gjorde en sabla god beslutning den dagen jeg bestemte meg for å bruke livet på å redde verden. Med fare for å høres ut som en naiv idealist så er det akkurat det jeg skal. Selvsagt skal livet også nytes og brukes på meg selv, men der andre kjører rotterace i kamp om mest mulig på bank, har jeg valgt annerledes, og er stolt av det.

Gert redder også verden, på sin egen måte. Ved å leve med indianerstammer i Amazonas og i Mexico for deretter å ta historiene og skildringene hjem til Norge og skrive bøker av det. Mengele Zoo er en slik en. Kritisk samfunnsrøst som vet hva han snakker om og tør å si det. Det liker vi. Sikret meg en kopi av Fortellernes marked, der vi følger Prost Gotvin på nye ferder og oppdagelser. Gleder meg til å gå i gang med den. Utover å skrive fantastisk gode bøker, er han Gert også en veldig trivelig person. Jeg må si jeg liker`n.

Søndag

The ugly truth har vi sett i Holmenveien i dag, og den anbefales på det sterkeste som hjernedød underholdning en søndag kveld, med deilig, romantisk kribling i magen, me like. Trenger det etter å ha tilbrakt helgen med å sette meg inn i krigens regler. Om 200 år ser menneskeheten tilbake (om det er noe igjen av den) og lurer på hva pokker vi drev med back in the days. Human brutalitet liksom. Usj, jeg blirkvalm av det.


Anyhow, tida flyr og nå står en ny uke for døren igjen. Denne uka skal jeg sette meg enda mer inn i Utviklingsfondet, skrive ferdig ressurssidene jeg hjelper til på... jobbe litt i Ark Magasinet sammen med..oh, Gert Nygårdshaug!!!! Yay, det hadde jeg nesten glemt, men det kommer til å bli veeeeeldig spennende. Merker jeg får sommerfugler i magen.. hm, skal passe på å stille et par spørsmål om bøkene hans selvom jeg pinlig nok bare har lest to av de.