Èn uke etter hjemkomst har jeg fortsatt ikke orket å se på bildene fra turen. Etter å ha kommet inn døra, satt fra meg bagasjen, spist og slappet av, brast jeg sammen i ukontrollert gråt. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så mine reaksjoner kom definitivt etter at jeg hadde forlatt Vestbredden. Jeg får dårlig samvittighet for at jeg synes det er vanskelig å takle. Jeg reiste jo bare hjem, og fortsetter hverdagen her. Om enn noe forandret, så dog. Da jeg gikk gjennom kontrollposten mellom Bethlehem og Jerusalem klokken 5 den torsdagsmorgenen, forbi alle mennene som sto som dyr i bur for å komme seg gjennom posten og på jobb, hatet jeg at jeg er hvit og kommer fra Norge. At jeg gikk gjennom, bare for å se. Men samtidig, har jeg resonnert meg fram til i ettertid, er det noe av det viktigste jeg kunne gjort, for så å fortelle om det etterpå. Jeg sliter med å finne ord til å beskrive turen når folk spør meg hvordan det var. Jeg får en følelse av tomhet inni meg, et slags hulrom. Det er liksom ingen ord som dekker. Forferdelig holder ikke, selv om det sier alt.
Det er to ting som sitter dypt i meg og som er det som kommer opp i hodet mitt når jeg tenker på reisen til Vestbredden. Det er den tidlige morgenen ved kontrollposten og besøket hos TIPH og rundturen i Hebron. Noen steder var gatene helt døde og de eneste jeg så var militære israelere og noen unge gutter som ville selge oss sine Palestina-armbånd. Den største frustrasjonen ved det hele er at ingen kan gjøre noe. Man kan se, observere, rapportere. Og det er alt. Jeg finner situasjonen vanskelig, og jeg har vært der en uke. Har ikke sett alt, men litt. Tenker da på menneskene som er der som observatører, og frustrasjonen de må føle.
Jeg reiste til Vestbredden vel vitende om at dette ville bli tøft. I ettertid var det verre enn jeg kunne ha forestilt meg på forhånd. En av tingene jeg så fram til var å forsøke å få et innblikk i hva menneskene som lever i konflikten tenker om egen situasjon. Spesielt ville jeg høre hva den gjengse israeler tenker, for å prøve å forstå hvordan de legitimiserer situasjonen for seg selv. Besøket til den jødiske bosetteren var det nærmeste jeg kom. Jeg fikk et innblikk i hvordan han tenkte. Men besøket skremte meg, spesielt med tanke på ytringene fra hans venner som også var tilstede. I mitt stille sinn lette jeg etter håpet, når slike ytringer kommer fra tilsynelatende oppegående mennesker med høy utdannelse. Som en av studente sa, så er ikke høyt kunnskapsnivå og intelligens nødvendigvis sammenfallende. Det får være en trøst.
Jeg har ikke sett mye, men jeg har sett litt. Jeg har bodd i Uganda en periode. Det var vanskelig, men på en annen måte. Det jeg så på Vestbredden var så uvirkelig. Å være vitne til et helt landområde som fengsel i sikkerhetens navn. Og en hel verden som ser på. Det er for meg totalt utforståelig. At muren er der, at det er kontrollposter, vakttårn og soldater i gatene er i seg selv ille, men èn ting. Behandlingen palestinerne får som følge av det er en annen. Straffen så mange må tåle for noen enkeltpersoners handlinger. Etter hva jeg har hørt fra eks-soldater, palestinere og andre, etter hva jeg har sett og lest, så er den umenneskelige behandlingen det værste. Soldatenes opptreden stammer fra et sted. Frykt og hat. Hvordan er det mulig å rettferdiggjøre noe slikt i sikkerhetens navn og der påminnelsen om jøders lidelser gjennom tidene aldri er langt unna? Det handler om religion, tilhørighet, stormaktspolitikk og interesser. Men først og fremst så handler det om mennesker. Om menneskeverd – verdien av mennesker. Den viktigste verdien vi har i livet, er verdien av å være fri.
