Nytt nyttårsforsett

Slutte å ha "utsette" som mellomnavn. Er det mulig å en gang for alle få slutt på å utsette ting, eller er det en medfødt dårlig egenskap? Nei, jeg heller mot dårlig vane og skal herved gå til bekjempelse av den snikende stemmen som sier "etter at det programmet er ferdig på TV", eller "hei, oppvaska kan IKKE vente lenger, den må tas nå". Sistnevnte er jo i og for seg en god bieffekt av det å være en utsetter, men tror ikke det veier opp for baksiden ved å utsette. Nå skal det til livs!

Flunka nytt, friskt år

Og jeg må jo ærlig innrømme at selv om det er fantastisk med ekte norsk vinterlandskap, så gleder jeg meg til våren, gode dufter og nyutsprungne blader og løv.
Men aller først skal vinteren nytes. Jeg ønsker meg et par langrennski så jeg kan benytte meg av flotte skiløyper i området. Og så ser jeg fram til et par ganger i bakken med brettet også før våren kommer. Nei, vinter er fint!

Vi har kommet oss godt til rette i Elvebyen, og ting går sin vante gang. Sånn ca. I høst startet jeg prosjekt Mia lære seg fransk, som gikk sånn passe. Med flybilletter til Paris i lomma så har jeg en motivasjon til å forsøke å opprettholde kunnskap og lære mer på egenhånd også.

Julen var utrolig koselig, med nær og kjær familie som jeg ikke ser så ofte lenger. Dog synes jeg tre dager er litt i minste laget og ønsker meg en lenger jul til neste år.

Her følger noen bilder fra leiligheten vår.







Jeg signerer i løpet av uka en kontrakt hos FIAN på 4 måneder 50% hvor jeg skal utarbeide en rapport om norsk bistand til landbruk. Overordnet mål: Sørge for mer midler og at midlene blir brukt riktig i forhold til matsikkerhet i utviklingsland. Jeg synes dette er veldig spennende og gleder meg til å komme ordentlig i gang med arbeidet.
Jeg blir fortsatt å se i bokhandelen, noe som er litt fint og litt dumt. På tide å komme seg videre, men det er nå ikke det verste stedet å mellomlande på.
Jeg koser meg om dagen med boken Da Nietzche gråt, som handler om Freud, Breuer og Nietzche som på slutten av 1800 tallet prøver å finne ut av hva hysteri egentlig er, og om depresjon kan behandles. Nietzche kommer til Breuer gjennom en bekymret venn. I et forsøk til å komme gjennom til filosofen Nietzche, forsøker Breuer seg på å leke pasient og få tankebehandlig av Nietzche. Problemet er bare at dette etterhvert går så langt at Breuer føler seg oppriktig deprimert over at han har nådd toppen og at det bare går nedover derfra, at han til slutt blir pasienten. Det høres kanskje sært ut, men jeg synes det er veldig fascinerende å lese om. Boken er skrevet av en amerikansk psykiater. Good read!
Ellers har jeg lest bok 1 av forfatteren bak den fantastiske En dag som jeg har omtalt tidligere. Den første boka heter Starters for ten og er absolutt underholdende og en bok man kjenner seg igjen i, men jeg holder en knapp på En dag.

Gleder meg til å gå i gang med Prosten og hans forunderlige tjener av Arto Pasoliina. Hører mye bra om bøkene hans, men må skamfullt innrømme at jeg ikke har lest noe av han før. Er for mange bøker i denne verden.

Nyttårsforsett (selv om jeg egentlig ikke tror på dem): Trene 3 dager i uka og ta bedre vare på meg selv. Kanskje unne meg litt spa i ny og ne. O lykke!


Nå er det søndagskveld med litt filmkos og te før en ny uke starter igjen.
Hurra for et nytt år!!

Fra høst til Vinter

Nå er endelig vinteren her. I alle fall her i Drammen, med snø og alt! Jeg er egentlig veldig glad for vinter og gleder meg nå veldig til jul, spesielt førjulstiden. Skal bli mye kos i heimen da!
Jeg har startet en linje hvor jeg tester nye ting. Jeg har startet franskkurs ved det Franske kultursenter i Oslo, og jeg har prøvd hvordan det er å slå hull i hodet. Det var fryktelig vondt, men jeg er overrasket over hvor lite dramatisk det var å fikse det. Litt bedøvelse, noen sting og så vips! Sydd sammen! Heldigvis slapp jeg unna hjernerystelse, for det hadde vært litt kjipt. Sykepleiervenn Karen skal fjerne stingene for meg, og det ser jeg fram til for nå klør det fryktelig.
I venten på en relevant, betalt jobb, jobber jeg nå som frivillig i FIAN (Food First Information and Action Network), en (i Norge) liten menneskerettighetsorganisasjon som jobber spesielt med retten til mat. Dette er arbeid jeg verdsetter som fantastisk viktig, og det er en gledesrus å oppdage at det arbeidet vi gjør faktisk fører fram og gjør at mennesker får retten til rent vann og mat oppfylt. Retten til liv, rettere sagt. Så betalt eller ikke betalt - viktig arbeid!
Riktignok må jeg virkelig starte jakten på et nytt arbeid ettersom stillingen min i Ark minker betraktelig fra nyåret... Huff.

Mondo Bongo

Knut Nærum : Karl I. Hagen er omtrent like samlende som en snøfreser.
Tja, poenget tatt.

Gourmeten

Jeg har kommet godt igang med en bok jeg har gledet meg til å lese leeenge. Det er ingen ringere enn forfatteren av Pinnsvinets Eleganse som har fått sin første bok oversatt til norsk også. Pinnsvinets Eleganse er besnærende, det er vanskelig å beskrive den, men det er en aldeles fantastisk bok. En bok om kjærligheten til poesi, imponerende språk og passe arrogant. Gourmeten er vanskelig å beskrive den også. Det høres veldig snevert og sært ut og skrive om en manns siste 48 timer, og en hel bok om tankene til denne mannen som prøver å gjenskape følelsen av en rett han smakte for mange år siden. Men samtidig handler boka om mye mer enn dette, det ligger mer bak. Jeg ble veldig fascinert av et kapittel, og vil gjengi et lite utdrag her, fra tankene til en uteligger som tigger i nærheten av den døende mannens hus.

Hjørnet av rue de Grenelle og rue du Bac

Vi er to alen av samme stykke du og jeg.
Det er to typer folk som går forbi her. Først og fremst de vanlige,selv om det er nyanser der også. Dem møte jeg aldri blikket til, eller bare stjålent, når de gir meg mynten. Av og til smiler de svakt , men alltid litt brydd, før de stikker videre i full fart. Eller så stanser de ikke og går forbi så fort de kan, plaget av dårlig samvittighet i nøyaktig hundre meter - femti meter på forhånd, når de får øye på meg på avstand og skynder seg å skru huet til motsatt side, helt til de er femti meter forbi frillefransen og huet får tilbake sin normale bevegelighet - så glemmer de meg, puster fritt og stikket av medlidenhet og skam de kjente i hjertet, blir gradvis svakere. Jeg vet nok hva de folka sier når de kommer hjem om kvelden, hvis de i det hele tatt tenker på det lenger, et eller annet sted i sitt ubevisste: "Det er forferdelig, det blir flere og flere av dem, det skjærer meg i hjertet, jeg gir, selvfølgelig, men etter den andre slutter jeg med det. Jeg vet at det blir litt vilkårlig, det er fælt, men man kan jo ikke gi hele tiden, når jeg tenker på hvor mye skatt man betaler, det burde ikke være vi som gir, det er Staten som svikter, det er Staten som ikke gjør sitt, heldigvis har vi venstreregjering, ellers ville det vært enda verre. Hva er det til middag, pasta, eller?"
Jeg gir blanke faen i de folka der. Og det er pent sagt. Jeg driter tynt i dem, disse jævla besteborgerne som leker sosialister, som vil ha i pose og sekk, sesongabonnement på Chatelet-teatret og slutt på all fattigdom, drikke te på Mariage og likhet for alle, ferie i Toscana og fortauene feid rene for alt som kan vekke skyldfølelse, betale rengjøringshjelpen svart og at du skal høre på de altruistiske menneskerettighetstiradene deres. Staten. Staten!De er analfabeter som elsker kongen og bare beskylder de korrupte ministrene for alt vondt de lider; de er Gudfaren som sier til sine håndlangere: "Jeg liker ikke oppsynet på den mannen", og ikke vil vite at han med slik halvkvedet vise har beordret hans henrettelse; de er den mishandlede sønnen eller datteren som skjeller ut representanten fra barnevernet som utber seg en forklaring av de dårlige foreldrene! Staten! Staten har bred rygg når det gjelder å anklage noen , selv om denne noen ikke er andre enn deg selv!
Og så er det den andre typen. Bøllene, de virkelige drittsekkene, de som ikke skynder seg forbi, som ikke vender blikket bort, som ser rett på deg med iskalde øyne uten medlidenhet, verst for deg, gammer`n, du får heller krepere hvis du ikke fikser livet ditt, ingen medfølelse med pakket,med pøbelen som driver dank i de undermåls pappeskene sine, ingen nåde, det er vinn eller forsvinn, og hvis du tror at jeg skammer meg over pengene mine, tar du feil.
I ti år, dag etter dag, kom han ut fra palasset sitt og gikk målbevisst forbi meg med selvtilfredse rikingskritt, og møtte bønnen min med et rolig blikk fullt av forakt.
Hadde jeg vært ham, ville jeg gjort det samme. Folk må ikke tro at alle uteliggere er sosialister, og at man blir revolusjonær av å være fattig. Og siden jeg har hørt at han skal dø, sier jeg: "Sett i gang og dø, kamerat, dø av alle pengene du ikke har gitt meg, av alle rikingmåltidene dine, dø av ditt liv som maktmenneske, men jeg kommer ikke til å juble for det. Vi er to av samme alen du og jeg".

Sommeren 2010

Sommeren har kommet og straks gått sin vei uten egentlig å gjøre så mye ut av seg. I alle fall ikke for min del. Likevel har jeg nytt hvert sekund av den. Våren og sommeren er den desidert beste tiden på året, rett og slett fordi den gjør meg mer lykkelig enn ellers (den gjør forøvrig huden min lykkelig også, vinteren setter bokstavelig talt spor i form av tørre flekker).



Denne sommeren har vært historisk i Mias liv i form av at dette er den første sommeren jeg ikke flykter hjem til Halden for å jobbe der. I sommer har jeg startet første fase av voksenlivet; jeg har flyttet inn i egen leilighet med samboer, og startet et liv i Drammen. Jeg har jobbet masse masse, drukket kaffe og spist is. Jeg fikk til og med en måned midt i Oslogryta, og det var fantastisk. Gress, park, teppe og bok. Og gode venner som er det beste i verden. Jeg har (forhåpentligvis) fått navnet mitt i en rapport, hatt min første erfaring med det arbeidslivet jeg ønsker å være en del av i framtiden. Jeg har vært på min første trasketur på Hardangervidda. Ja, denne sommeren har vært en sommer for begynnelser. Sånn sett en minnerik tid!

En dag

Du møtte sjelefrenden din som 20 åring, dere møtes jevnlig de neste 20 år uten å vite hva dere betyr for hverandre, eventuelt nekter å innse det. Så en dag går det opp for dere. Så starter livet, men hvor mye er igjen?
Jeg likte å lese boka, og jeg merker at den har gjort inntrykk på meg. Rett som det er dukker Dex og Em opp i tankene mine, og så blir jeg så glad når søte kunder sier det samme. Boka var en deilig avveksling fra virkelighetsnære, sosiopolitiske romaner, som jeg jo elsker å lese. Etter EN dag var jeg klar for en ny bok: Little Bee.
Little Bee dukker opp på døra til Sarah i England etter flukt fra Nigeria og to års opphold på et interneringssenter. Vakker roman om medmenneskelighet og oljeutvinningens faktiske betydning for landsbybeoere som tilfeldigvis holder til der oljen skal utvinnes, med en uforutsett slutt.