Fra høst til Vinter

Nå er endelig vinteren her. I alle fall her i Drammen, med snø og alt! Jeg er egentlig veldig glad for vinter og gleder meg nå veldig til jul, spesielt førjulstiden. Skal bli mye kos i heimen da!
Jeg har startet en linje hvor jeg tester nye ting. Jeg har startet franskkurs ved det Franske kultursenter i Oslo, og jeg har prøvd hvordan det er å slå hull i hodet. Det var fryktelig vondt, men jeg er overrasket over hvor lite dramatisk det var å fikse det. Litt bedøvelse, noen sting og så vips! Sydd sammen! Heldigvis slapp jeg unna hjernerystelse, for det hadde vært litt kjipt. Sykepleiervenn Karen skal fjerne stingene for meg, og det ser jeg fram til for nå klør det fryktelig.
I venten på en relevant, betalt jobb, jobber jeg nå som frivillig i FIAN (Food First Information and Action Network), en (i Norge) liten menneskerettighetsorganisasjon som jobber spesielt med retten til mat. Dette er arbeid jeg verdsetter som fantastisk viktig, og det er en gledesrus å oppdage at det arbeidet vi gjør faktisk fører fram og gjør at mennesker får retten til rent vann og mat oppfylt. Retten til liv, rettere sagt. Så betalt eller ikke betalt - viktig arbeid!
Riktignok må jeg virkelig starte jakten på et nytt arbeid ettersom stillingen min i Ark minker betraktelig fra nyåret... Huff.

Mondo Bongo

Knut Nærum : Karl I. Hagen er omtrent like samlende som en snøfreser.
Tja, poenget tatt.

Gourmeten

Jeg har kommet godt igang med en bok jeg har gledet meg til å lese leeenge. Det er ingen ringere enn forfatteren av Pinnsvinets Eleganse som har fått sin første bok oversatt til norsk også. Pinnsvinets Eleganse er besnærende, det er vanskelig å beskrive den, men det er en aldeles fantastisk bok. En bok om kjærligheten til poesi, imponerende språk og passe arrogant. Gourmeten er vanskelig å beskrive den også. Det høres veldig snevert og sært ut og skrive om en manns siste 48 timer, og en hel bok om tankene til denne mannen som prøver å gjenskape følelsen av en rett han smakte for mange år siden. Men samtidig handler boka om mye mer enn dette, det ligger mer bak. Jeg ble veldig fascinert av et kapittel, og vil gjengi et lite utdrag her, fra tankene til en uteligger som tigger i nærheten av den døende mannens hus.

Hjørnet av rue de Grenelle og rue du Bac

Vi er to alen av samme stykke du og jeg.
Det er to typer folk som går forbi her. Først og fremst de vanlige,selv om det er nyanser der også. Dem møte jeg aldri blikket til, eller bare stjålent, når de gir meg mynten. Av og til smiler de svakt , men alltid litt brydd, før de stikker videre i full fart. Eller så stanser de ikke og går forbi så fort de kan, plaget av dårlig samvittighet i nøyaktig hundre meter - femti meter på forhånd, når de får øye på meg på avstand og skynder seg å skru huet til motsatt side, helt til de er femti meter forbi frillefransen og huet får tilbake sin normale bevegelighet - så glemmer de meg, puster fritt og stikket av medlidenhet og skam de kjente i hjertet, blir gradvis svakere. Jeg vet nok hva de folka sier når de kommer hjem om kvelden, hvis de i det hele tatt tenker på det lenger, et eller annet sted i sitt ubevisste: "Det er forferdelig, det blir flere og flere av dem, det skjærer meg i hjertet, jeg gir, selvfølgelig, men etter den andre slutter jeg med det. Jeg vet at det blir litt vilkårlig, det er fælt, men man kan jo ikke gi hele tiden, når jeg tenker på hvor mye skatt man betaler, det burde ikke være vi som gir, det er Staten som svikter, det er Staten som ikke gjør sitt, heldigvis har vi venstreregjering, ellers ville det vært enda verre. Hva er det til middag, pasta, eller?"
Jeg gir blanke faen i de folka der. Og det er pent sagt. Jeg driter tynt i dem, disse jævla besteborgerne som leker sosialister, som vil ha i pose og sekk, sesongabonnement på Chatelet-teatret og slutt på all fattigdom, drikke te på Mariage og likhet for alle, ferie i Toscana og fortauene feid rene for alt som kan vekke skyldfølelse, betale rengjøringshjelpen svart og at du skal høre på de altruistiske menneskerettighetstiradene deres. Staten. Staten!De er analfabeter som elsker kongen og bare beskylder de korrupte ministrene for alt vondt de lider; de er Gudfaren som sier til sine håndlangere: "Jeg liker ikke oppsynet på den mannen", og ikke vil vite at han med slik halvkvedet vise har beordret hans henrettelse; de er den mishandlede sønnen eller datteren som skjeller ut representanten fra barnevernet som utber seg en forklaring av de dårlige foreldrene! Staten! Staten har bred rygg når det gjelder å anklage noen , selv om denne noen ikke er andre enn deg selv!
Og så er det den andre typen. Bøllene, de virkelige drittsekkene, de som ikke skynder seg forbi, som ikke vender blikket bort, som ser rett på deg med iskalde øyne uten medlidenhet, verst for deg, gammer`n, du får heller krepere hvis du ikke fikser livet ditt, ingen medfølelse med pakket,med pøbelen som driver dank i de undermåls pappeskene sine, ingen nåde, det er vinn eller forsvinn, og hvis du tror at jeg skammer meg over pengene mine, tar du feil.
I ti år, dag etter dag, kom han ut fra palasset sitt og gikk målbevisst forbi meg med selvtilfredse rikingskritt, og møtte bønnen min med et rolig blikk fullt av forakt.
Hadde jeg vært ham, ville jeg gjort det samme. Folk må ikke tro at alle uteliggere er sosialister, og at man blir revolusjonær av å være fattig. Og siden jeg har hørt at han skal dø, sier jeg: "Sett i gang og dø, kamerat, dø av alle pengene du ikke har gitt meg, av alle rikingmåltidene dine, dø av ditt liv som maktmenneske, men jeg kommer ikke til å juble for det. Vi er to av samme alen du og jeg".

Sommeren 2010

Sommeren har kommet og straks gått sin vei uten egentlig å gjøre så mye ut av seg. I alle fall ikke for min del. Likevel har jeg nytt hvert sekund av den. Våren og sommeren er den desidert beste tiden på året, rett og slett fordi den gjør meg mer lykkelig enn ellers (den gjør forøvrig huden min lykkelig også, vinteren setter bokstavelig talt spor i form av tørre flekker).



Denne sommeren har vært historisk i Mias liv i form av at dette er den første sommeren jeg ikke flykter hjem til Halden for å jobbe der. I sommer har jeg startet første fase av voksenlivet; jeg har flyttet inn i egen leilighet med samboer, og startet et liv i Drammen. Jeg har jobbet masse masse, drukket kaffe og spist is. Jeg fikk til og med en måned midt i Oslogryta, og det var fantastisk. Gress, park, teppe og bok. Og gode venner som er det beste i verden. Jeg har (forhåpentligvis) fått navnet mitt i en rapport, hatt min første erfaring med det arbeidslivet jeg ønsker å være en del av i framtiden. Jeg har vært på min første trasketur på Hardangervidda. Ja, denne sommeren har vært en sommer for begynnelser. Sånn sett en minnerik tid!

En dag

Du møtte sjelefrenden din som 20 åring, dere møtes jevnlig de neste 20 år uten å vite hva dere betyr for hverandre, eventuelt nekter å innse det. Så en dag går det opp for dere. Så starter livet, men hvor mye er igjen?
Jeg likte å lese boka, og jeg merker at den har gjort inntrykk på meg. Rett som det er dukker Dex og Em opp i tankene mine, og så blir jeg så glad når søte kunder sier det samme. Boka var en deilig avveksling fra virkelighetsnære, sosiopolitiske romaner, som jeg jo elsker å lese. Etter EN dag var jeg klar for en ny bok: Little Bee.
Little Bee dukker opp på døra til Sarah i England etter flukt fra Nigeria og to års opphold på et interneringssenter. Vakker roman om medmenneskelighet og oljeutvinningens faktiske betydning for landsbybeoere som tilfeldigvis holder til der oljen skal utvinnes, med en uforutsett slutt.

Bøker

Jeg er for tiden en smule frustrert, provosert, og sint. For å si det mildt. Men nok om det. Har hørt at det å lese bøker demper stressnivået til et gjennomsnittsmenneske med sånn ca 37%. Og det er jo ganske mye. Derfor er det å lese bøker nærmest nødvendig, i tillegg til at det er veldig koselig. Er jo så mange fine historier som folk finner på, evt opplever og forteller videre til de som vil lese.
Jeg har etterhvert fått meg noen favorittbøker. Og bøker som jeg synes er gode uten at de er favoritter. De beste bøkene jeg har lest hittil i livet må være

1 balansekunst
2 drømmehjerte
3 mengele zoo
4 shantaram
5 pinnsvinets eleganse

Dette er perler, som jeg anbefaler på det sterkeste.

I tillegg kommer en bok jeg nylig leste; morgen i Jenin. Sterk bok om en sterk historie som alle burde kjenne til.

Jeg har per nå en bok liggende på nattbordet som jeg gleder meg til å ta fatt på. Boka heter tjue år, to mennesker, en dag. Jeg ser for meg at det er akkurat slik lektyre jeg trenger nå. Kjærlighet og livets forunderligheter. Hvem man var, hvem man er og hvem man kunne ha blitt. Interessante spørsmål som jeg ofte har lurt på selv.

Hva jeg synes og tenker en uke etter hjemreise fra Vestbredden

Èn uke etter hjemkomst har jeg fortsatt ikke orket å se på bildene fra turen. Etter å ha kommet inn døra, satt fra meg bagasjen, spist og slappet av, brast jeg sammen i ukontrollert gråt. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så mine reaksjoner kom definitivt etter at jeg hadde forlatt Vestbredden. Jeg får dårlig samvittighet for at jeg synes det er vanskelig å takle. Jeg reiste jo bare hjem, og fortsetter hverdagen her. Om enn noe forandret, så dog. Da jeg gikk gjennom kontrollposten mellom Bethlehem og Jerusalem klokken 5 den torsdagsmorgenen, forbi alle mennene som sto som dyr i bur for å komme seg gjennom posten og på jobb, hatet jeg at jeg er hvit og kommer fra Norge. At jeg gikk gjennom, bare for å se. Men samtidig, har jeg resonnert meg fram til i ettertid, er det noe av det viktigste jeg kunne gjort, for så å fortelle om det etterpå. Jeg sliter med å finne ord til å beskrive turen når folk spør meg hvordan det var. Jeg får en følelse av tomhet inni meg, et slags hulrom. Det er liksom ingen ord som dekker. Forferdelig holder ikke, selv om det sier alt.
Det er to ting som sitter dypt i meg og som er det som kommer opp i hodet mitt når jeg tenker på reisen til Vestbredden. Det er den tidlige morgenen ved kontrollposten og besøket hos TIPH og rundturen i Hebron. Noen steder var gatene helt døde og de eneste jeg så var militære israelere og noen unge gutter som ville selge oss sine Palestina-armbånd. Den største frustrasjonen ved det hele er at ingen kan gjøre noe. Man kan se, observere, rapportere. Og det er alt. Jeg finner situasjonen vanskelig, og jeg har vært der en uke. Har ikke sett alt, men litt. Tenker da på menneskene som er der som observatører, og frustrasjonen de må føle.
Jeg reiste til Vestbredden vel vitende om at dette ville bli tøft. I ettertid var det verre enn jeg kunne ha forestilt meg på forhånd. En av tingene jeg så fram til var å forsøke å få et innblikk i hva menneskene som lever i konflikten tenker om egen situasjon. Spesielt ville jeg høre hva den gjengse israeler tenker, for å prøve å forstå hvordan de legitimiserer situasjonen for seg selv. Besøket til den jødiske bosetteren var det nærmeste jeg kom. Jeg fikk et innblikk i hvordan han tenkte. Men besøket skremte meg, spesielt med tanke på ytringene fra hans venner som også var tilstede. I mitt stille sinn lette jeg etter håpet, når slike ytringer kommer fra tilsynelatende oppegående mennesker med høy utdannelse. Som en av studente sa, så er ikke høyt kunnskapsnivå og intelligens nødvendigvis sammenfallende. Det får være en trøst.
Jeg har ikke sett mye, men jeg har sett litt. Jeg har bodd i Uganda en periode. Det var vanskelig, men på en annen måte. Det jeg så på Vestbredden var så uvirkelig. Å være vitne til et helt landområde som fengsel i sikkerhetens navn. Og en hel verden som ser på. Det er for meg totalt utforståelig. At muren er der, at det er kontrollposter, vakttårn og soldater i gatene er i seg selv ille, men èn ting. Behandlingen palestinerne får som følge av det er en annen. Straffen så mange må tåle for noen enkeltpersoners handlinger. Etter hva jeg har hørt fra eks-soldater, palestinere og andre, etter hva jeg har sett og lest, så er den umenneskelige behandlingen det værste. Soldatenes opptreden stammer fra et sted. Frykt og hat. Hvordan er det mulig å rettferdiggjøre noe slikt i sikkerhetens navn og der påminnelsen om jøders lidelser gjennom tidene aldri er langt unna? Det handler om religion, tilhørighet, stormaktspolitikk og interesser. Men først og fremst så handler det om mennesker. Om menneskeverd – verdien av mennesker. Den viktigste verdien vi har i livet, er verdien av å være fri.